Oppfatning om Hjelp og Økonomiske sanksjon mot Burma

Jonathan Thang

Hvem har skylden for trusler mot hjelpearbeidet i Burma?

Den ”International Crisis Group” reporterte nylig at ”Myanmar (Burma): Ny trussel mot humanitær hjelp” har utløst debatt om hvem som har skylda for de restriktive vilkår hjelpegrupper som arbeider i Burma står over.

Den kontroversielle rapporten sier at internasjonalt press og forandring blant verdensledere har bidratt til et miljø preget av mistro mellom tjenestemenn og hjelpearbeidere.

I særdeleshet anklager rapporten det globale fondetsbeslutning om å trekke seg fra Burma i 2005.  Rapperten slo fast at farten var politisk motivert, og at press fra aktivister har forsterket spenningene mellom gruppene i landet og regjeringen.

Mange mener at de militær myndigheter har skylda for forholdene hjelpearbeidere står overfor.   Noen mener også at hjelperorganisasjoner bør trekke seg fra Burma til det er helt demokratisk land.  Fordi pengene havner i lommene på regimets brutale regime generaler.

Bør hjelpeorganisasjoner trekker seg fra Burma til den blir en demokratisk nasjon?

Jeg har stor tro på at verdifull hjelp eller bistand midler fra alle organisasjoner, myndigheter, er individuell og andre kilder ikke helt galt å strømme inn i Burma.  Fordi disse midlene er å hjelpe og forbedre grasrota mennesker som trenger hjelp og assistanse mest. Hjelp og bistand er nødvendig for den generelle utviklingen av disse grunnleggende utdanning, helsevesen, og reduksjon av fattigdom.

Videre midlene aldri skulle stoppe å hjelpe så lenge fondet eksisterer. om å ha den demokratiske regjeringen eller diktatur type.  Fondet ikke eksisterer ikke for politiske partier å håndtere, men det er for folket gjennom en troverdig person eller organisasjon. Hvis noen av dere slutte å strømme midlene i noen midler, vil folk møter mye mer problemer i sine dager som kommer fremover, som de allerede lider på daglig levninger.

Ulike typer forbrytelser og problemer kan oppstå flere og flere fra ulike hjørne på grunn av manglende / reduksjon av støtte fra de grunnleggende behov.  Som et resultat av gapet av fattigdom mellom rike og fattige vil øke mer og mer, vil det påvirket hele samfunnet og omgivelsene mye mer enn før.   Det er stor mulighet for at noen av bistand og fondet kan ende opp i hånden til det militære i dagens distribusjon prosedyrer. Derfor har vi interne styring, ansvarlighet og åpenhet, bygget inn i AID eller NGO virksomhet prosesser.

For å unngå slike typer forfalskninger og ulovlig renn av midler til militære ledere bør hjelpeorganisasjon samarbeide direkte under FNs eller en forening av frivillige organisasjoner som arbeider sammen i Burma.

Dette kan bidra legge vekt og press som kan påvirke regjeringen. Den hjelpeorganisasjon skal aldri gi noen penger i hendene på den militære eller andre organisasjoner med mindre de har lov til å jobbe sammen fra nedanfrå nivåer og tillatelse til å samle detaljer informasjon (for å opprettholde gjennomsiktighet). 

Dersom regjeringen ikke klarer å samarbeide, må hjelpeorganisasjoner fortsatt opprettholde sin tilstedeværelse i Burma under beskyttelse av FN.  My question is how much can we depend and rely on United Nations?  That will be one of the main issues the United Nation’s General Secretary will have to handle.

Når det gjelder økonomiske sanksjoner, at vestlige land skal trekke seg tilbake på grunn av fattige mennesker, for å redusere arbeidsledigheten og å kunne gjenvinne markeder som Burma brukes til å påverka eller levert gang på gang.  Ellers, selv når demokratiet restaurert tilbake i Burma, vil landet ikke klarer å konkurrere med andre land som var okkupert Burmas markedet i løpet av perioden med økonomiske sanksjonen Burma står overfor.  Det er for at Burma må doble arbeide hardt på sikt å oppgradere teknologien kompetanse, produkter kvaliteter og setter opp ny markedsstrategi for å konkurrere med de gruppene de er okkupere de markedene som engang eid av Burma. Det er det Burma allerede vendt umiddelbart. 

Den økonomiske sanksjonen er direkte eller indirekte handikappede det vanlige folk i stedet for militære ledere. Som et resultat, bare det uskyldige mennesker ble ofre.  Videre fortsetter forringelse av helsetjenester, mens spredning av smittsomme sykdommer og sykdommer forebygges mye florerer. Det stadig økende antall arbeidsledige ble daglig del av livet, og stagnasjon i utviklingen er klart resultat. 

Investeringer og skape markeder for varer og produkter av burmesisk folk vil myndiggjøre vanlige liv, som et resultat kunne de råd til bedre utdanning, helsetjenester og bedre tilgang til en sunnere livsstil.

I stedet for krevende å slutte å investere i Burma, bør vi folk som bor i utlandet oppmuntrer investeringer gjøres i den hensikt å forbedre den burmesiske samfunnet som helhet.   Løse politiske problemer må gå gjennom politiske og fredelig betyr prosesser. Politiske problemer bør ikke være hindringer for økonomiske forhold som er direkte knyttet til uskyldige menneskers sosiale-økonomiske liv. Uskyldige mennesker har lidd nok av økonomiske sanksjoner. Hvor lenge skal dette fortsette?

Den militære myndigheter er sikkert sterkt ansvar for den restriktive forhold og miljøer står overfor hjelp grupper som arbeider i Burma. Likevel kan rollespill av aktivister og lobbyvirksomhet ikke av også avslått.

Er aktivister og lobbyvirksomhet mer opptatt av regjeringen som er i kraft eller er de mer opptatt av vanlige mennesker som står overfor den byrden av alle økonomiske sanksjoner gjort i demokratiets navn? 

Jeg ville være mer enn villige til å motta din mening via e-post. Slik at vi kan utveksle mer om vår mening og komme til en bedre forståelse av problemene og konkrete løsninger. 

Merk: Forfatteren Mr. Jonathan Thang er en aktiv lederne av burmesisk Seminar og MSU. Han er utdannet MA i Economics fra «Nehru Institute of Social Sciences” i Tilak Maharashtra University, India.

Note:    Dette er uautorisert oversettelse 

Filed under: 7 Opinions |